Du aner kanskje ikke hvor fornøyd jeg var da jeg plutselig oppdaget mine egne små kunstverk. De var laget i en merkelig ubevissthet, men med en så presis linjeføring at også jeg skjønte at det måtte ligge noe mer bak. De mange skribleriene lå samlet i en skuff under skrivebordet – en skuff jeg egentlig stadig åpnet for å lete etter ting eller for å fylle på med nye lapper i ulike farger. Egentlig kunne de likegodt gått i søppeldunken, men jeg er nå en gang slik at jeg liker å samle. Men så oppdaget jeg dem – alle ansiktene, kroppene og figurene som skred ut av en slags eventyrverden – og som ikke lignet på noe annet. Det var et genialt øyeblikk – noe man kan drømme om. Og alt dette hadde jeg altså laget og lagret helt uten at jeg selv var klar over det. Men bak de enkle figurene, som etterhvert har utgjort dette lille universet som har fått det karakteristiske navnet «Snurrealismen», ligger det en lang historie. Jeg tror de én dag bare måtte komme ut. Og her er altså historien bak dem.
Skal jeg innrømme noe, må det være at den ene hjernehalvdelen min sjelden hviler. Jeg merker det når jeg sover. Det gjør ikke noe, for jeg vet likevel at det kommer noe godt ut av det. Hele tiden er det noe som bobler der oppe. På mange plan. Ofte hender det at alle disse planene flettes sammen, og det er ofte da de mest spennende idéene kommer for dagen. Farger, linjespill, humor, historie, landskap, arkitektur, kartsymboler og ikke minst alle mulige observasjoner og opplevelser. Det kan munne ut i de underligste kreasjoner enten verbalt eller i billedkunsten.
Humoren har alltid vært tilstede. Ordspillene og de underlige små observasjonene fra hverdagen, som ofte med en liten snert av overdrivelse, har blitt til latterlige historier. Tekster og illustrasjoner har blitt flettet sammen.
På loftet hjemme hos mine foreldre i Skjærviken ligger det mengder av ruller med gråpapir. Enorme mengder med tegninger av sjørøverskuter. Barnehagelærerinnene var etter sigende bekymret over produktiviteten. Dag ut og dag inn med fargestifter og nye ruller gråpapir på gulvet. På barne- og ungdomsskolen likeså. På annenhver side i kladdebøkene finnes små figurer skapt av høydekurver eller andre små karttegn.
Interessen for Østfolds oldtid har alltid vært tilstede. Nederst i bokhylla hjemme hos min gamle farmor på Årum fant jeg som 8-åring ikke mindre enn tretten bind av Norges Historie fra 1912. Og det var selvsagt det første bindet som fattet min største interesse. Der var her jeg fant igjen østfoldingene. På et digert ark ble så godt som alle illustrasjonene avtegnet. Lite visste jeg da om at oldtidtskunsten skulle bli en viktig inspirasjonskilde for mitt fremtidige kunstneriske virke. Særlig en figur av en helleristning ved Busgård i Skjeberg fattet min store interesse. En mannsperson med solen til hode. Senere har jeg oppsøkt dette fantastiske fjellet en rekke ganger. Et mytisk teaterstykke hvor solen iscenesetter skyggene i den mørke bergflata og skaper en ulik setting hver eneste gang. Solsymbolene og helleristningenes enkle men svært effektfulle former har helt klart vært til stor inspirasjon for de kunstneriske kreasjonene jeg lager i dag. Muligens er det vanskelig å se likhetene. Det er lenge siden de første bøndene hogde inn sine rituelle fruktbarhetssymboler, men det strekker seg helt klare linjer gjennom disse 3000 årene. Sirkelen og spiralene er etter mitt syn vakre former. Fullkomne og ikke minst i bevegelse. I bevegelse som livet, trendene, humøret og årstidene. Og på lik linje med sola og sterke personligheter, som jeg setter pris på her i livet, utstråler de energi.
Fra ung alder har jeg vært priviligert og fått illustrasjonene mine publisert ulike steder i blader og bøker. Det har selvsagt vært til stor inspirasjon. Strektegninger og akvareller har blitt produsert i haugevis – hovedsakelig med motiver fra kulturhistoriske bygningsmiljøer og landskap.
Men så… En dag i 2001 åpnet jeg skuffen under telefonen min. Det var den gangen vi alle hadde fasttelefoner. Jeg skulle lete etter noe. Der lå mengder av ark og små lapper. Grønne, gule og oransje. På alle var det sirlige formasjoner. Små figurer som var tegnet med blyant eller penner i forskjellige farger. Og det var jeg som hadde tegnet dem. Alle som én. Tilfeldigvis hadde jeg samlet skribleriene fra telefonsamtaler gjennom flere år. Tegningene var trolig laget i halv bevissthet og halv ubevissthet. Og nå så jeg plutselig noe jeg aldri hadde sett tidligere. Dette ble for meg med ett kunst. Sirlig og elegant. Pennen hadde gått og gått under telefonsamtalene. Knapt blitt løftet fra papiret en eneste gang. Spiraler og kurvaturer dannet de underligste figurasjoner. Mange av dem hadde menneskelige uttrykk uten at de egentlig var mennesker. Dette var såpass særegent at jeg syntes det var noe som det var verdt å videreutvikle. Om figurene kunne sammenlignes med de ulike personene eller stemningene som jeg hadde opplevd gjennom samtalene vet jeg ikke, men jeg vil ikke se bort fra det. Men helt klart – her finnes det tydelige glimt Østfolds oldtidskunst, her er ulike kartsymboler og høydekurver som snirkler seg og skaper de merkeligste terreng og her finnes trekk av de personene som betyr mest for meg. Og ikke minst – figurene er veldig mye mine egne gledesuttrykk. Dette var altså noe som hadde kommet fra mitt eget indre uten noen form for bevissthet.
Akvarellfargene egnet seg ypperlig til å videreutvikle figurene. Det handler nettopp om å forstå hvordan fargene, vannet og arkets hvite flater fungerer sammen. Ved hjelp av sterke farger klarte jeg å til en renslig billedverden som på sett og vis har mer til felles med grafikk en tradisjonelle akvareller. De sirlige formene blir til helt uten sjabloner, kurvelinjaler eller passer. Penselen bare farer fremover arkets overflate, mens fargene glir over i hverandre. Uttrykkene skapes – som hos oss mennesker – enten vi ser det i ansiktet eller på kroppen. De sterke og avbalanserte fargene og de hvite kontrastfylte linjene beveger seg rundt i figurene og stopper nærmest aldri opp. For der en linje eller farge tar slutt – tar en ny over. Men like mye som figurene beveger seg finnes det en ro i bildene. De balanserer i det «rommet» de befinner seg.
Men maleriene står ikke bare av seg selv. For meg er tittelen halve bildet. Den er også med på å balanserer motivene. Her kommer humoren til uttrykk – og de små tekstene er ikke bare beskrivende titler, men de kompletterer ofte bildene. Enkelte ganger kommer tittelen før bildet – andre ganger bildet før tittelen. I blant har jeg mine egne små brainstorminger hvor det klekkes ut mengder med gode titler som en dag skal få sitt eget motiv.
Inspirasjonen kommer mange steder fra. Familært sett har nok min onkel Nils Klavestad betydd mye for det å inspirere til å tegne. Og min onkel Øivind Hasselgård, som var en mester i å balansere ord på finurlige måter. Min søster Anne Sofie, som også arbeider med sine kunstneriske prosjekter, har også betydd en hel del, særlig i starten av min kunstneriske karriere. Det finnes helt klart fellesnevnere i våre bilder selv om de også er svært så ulike. Derfor var det veldig flott å ha vår første store utstilling sammen i Fredrikstad i 2003 – «Tre bla’ Klavestad». Også utstillingen «Strøk, strek og mye lek» to år i 2005 var et særdeles vellykket prosjekt sammen med min søster. I 2015 gjentok vi samarbeidet med en større utstilling på Rød herregård i HaldenDet er også mange andre faktorer som er med på skape et grunnlag for at nye figurer hele tiden skal se dagens lys. Fargesettinger, kontraster og uregelmessigheter i gamle hus for eksempel. Eller musikk. Det er helt klart mye musikk i figurene. En flytende musikk. Linjene kan være som en dans; figurene beveger seg i en geometrisk lovmessighet, og ofte er de i en glidende bevegelse. Her finnes elementer fra lyd og poesi i norsk og svensk popmusikk og visesang. Her finnes også arkitektur, matematikk og ballansekunst. Spesielle egenarter som gjør meg fascinert. Den sterke fargebruken og de slyngende linjene. Slikt finner vi også i malerier fra for eksempel Joan Miro, Paul Klee og Hunterwasser.
Det handler ofte om kontraster. Slikt sett finner jeg også mye av inspirasjonen i kunstfotografier. Fotografier hvor forgrunnen står i kontrast til bakgrunnen. Fotografier hvor farger, teksturer og strukturer danner ulike flater i bildet. Det gjelder å finne det rette utsnittet hvor intet annet utenfor bildekanten får lov til å forstyrre. Grafiske designere har nok også sin påvirkning. Bokomslag og platecovere blir ofte grundig studert og sortert etter både design og farger. Malerisk er mine store forbilder og inspirasjonskilder Leonard Rickhard, Lars Lerin og Paul Klee. Jeg får aldri nok av å studere bildene deres. Og til inspirasjon er folk der ute generelt; orginaler og morsomme venner – og selvsagt min fargerike kone. I dag har fasttelefonen min stilnet, men pennen løper alltid når jeg er i møter – helt bevisst. Da oppstår det formmessige mutasjoner på papiret som jeg vanskelig kunne planlegge. De mange skissene og skribleriene blir deretter grundig systematisert for deretter å fungere som skisser til nye bilder.
Figurene beveger seg i grenselandet mellom kunst og grafisk design. Til tross for at hvert enkelt bilde nærmest ligner på trykk finnes det altså bare ett av hver. Det er morsomt å høre hvordan folk tolker dem. Hvordan de følger linjene som beveger seg inne i figurene og skaper sine egne eventyr. Stadig vekk oppdages nye elementer. Jeg har fått høre at bildene har blitt assosiert med både Picasso, Oddvar Torsheim, Fredrik Stabel og Tove Jansson. Men mest av alt. Dette kommer innenifra. Jeg har det gøy hver eneste gang et nytt bilde blir til. Aldri vet jeg nøyaktig hvordan et bilde kommer til å se ut før det er ferdig. Men de smiler alltid til meg. Og jeg smiler igjen!
