Egner seg fremdeles! I år er det 100 år siden Thorbjørn Egner ble født


Det er vanskelig å skjule at jeg hadde Thorbjørn Egner i tankene da jeg lagde disse skissene. Øverst: Essaouira i Marokko (2005). Nederst: Kamel i Wadi Rum-ørkenen i Jordan (2010).

I disse dager starter markeringen av at det i år er 100 år siden forfatteren, tegneren og historiefortelleren Thorbjørn Egner ble født. For alle kreative sjeler i min generasjon i dette landet tror jeg Egner har spilt en betydelig rolle som inspirator.

Med historiene om «Dyrene i Hakkebakkeskogen», «Folk og røvere i Kardemomme by» og «Karius og Baktus» fikk vi allerede som barn inn fantasien gjennom å lese, høre, synge og se på tegningene. Det var et univers vi ble betatt av. Selv klatret jeg mang en gang opp på en stol og trådte inn i Morten Skogmus’ rolle.

Egner hadde en egen tegnestil som for meg var litt «mormor-aktig». Enkle, kladdeaktige streker av smilende mennesker og godmodige dyr, skjeve hus og palmer. De var livlige og fantasifulle. Fargebruken var også enkel og kunne minne om barns måte å fargelegge på. Men den lette akvarellen som akkompagnerte de sorte tusjstrekene skapte gode stemninger og assosiasjoner.

Også Thorbjørn Egner begynte sin karriere med å tegne gamle hus. Under krigen skrev han to bøker om gamle hus i Vågå og Rauland som han selv illustrerte. I årene som fulgte diktet han opp både Hakkebakkeskogen og Kardemommeby. Historiene handler vel i bunn og grunn om at alt går bra til slutt bare alle gjør så godt de kan.

I den lille byen Essaouira i Marokko fant Egner sin ideelle modell for Kardemomme. Med bymur, små, hvite, firkantede murhus, tårn og et yrende liv var dette den perfekte rammen for historien. Selv var vi der i 2005, og ble betatt. Med alt livet, håndverkerne, luktene og lydene var det nesten som å være hensatt til Jesu tid. I Sjørøvervisa synger Egner om «vest for Mogador». Det er det gamle navnet på Essaouira. Selvsagt hadde jeg med skisseblokka. Som du ser av tegningen har Kardemomme by sitt klare forbilde. Også kamelen er et dyr jeg har tegnet og malt en rekke ganger. Den har et fantastisk ansikt og kroppsspråk som uttrykker så mye. Disse dyrene klarer jeg ikke å tegne uten å tenke på Thorbjørn Egner.

Egner har vel også vært den fremste til å koble dyr og mennesker og se at de ulike dyrene har menneskelige egenskaper slik som i de gamle fablene. Her har han nok vært et godt forbilde. «Dyrene i Hakkebakkeskogen» står som mesterverket. Den gode stemmen som leser, sangtekstene, melodiene, alle karakterene og historien har brent seg fast i hodene våre. Han var godheten selv – i stemmen, i streken og i oppfinnsomheten.

Egner døde i 1990, men det hersker ingen tvil - han Egner seg fremdeles…

10.05.2012


<< Tilbake | Skriv ut side