Ti år med snurrealisme!


Snurralistiske sjeldenheter fra 2001

Det er i 2011 ti år siden snurrealismen så dagens lys. Det har vært ti veldig artige år med produksjon av nærmere 850 snurrealistiske bilder, utstillinger, bøker, foredrag og møte med mange hyggelige mennesker som uttrykker sin begeistring. Denne helgen presenteres også det 150. dyret i ”Biologisk Mangfold”-spalten bak på Fredriksstad Blads lørdagsavis.

Kunsten har utviklet seg litt etter litt. For meg var det et funn da dette uttykket ”plutselig” dukket opp, og jeg skjønte at dette var noe som ville fungere, både bildemessig og verbalt. Det ble en helt ny måte å bruke akvarell på. Det ble en slags motsats til mine strektegninger, og et lite univers hvor fantasien kunne få fritt spillerom. Over ser du to hittil upubliserte verk fra 2001. Det er vel ikke riktig å si at det var begynnelsen, men i alle fall representerer de starten på noe viktig i min kunstneriske karriere.

Nedenfor er Anne-Lene Frølandshagens feature-reportasje i Fredriksstad Blad 2. oktober 2010. Den gir et artig ressumé av snurralismens ti år lange historie:


Lars Ole Klavestad (37) har funnet en helt egen nisje for sin kunst og humor.

HELT PÅ EN SNURR

Enkelte ganger kommer tittelen før bildet – andre ganger kommer bildet før tittelen. Slik beskriver Lars Ole Klavestad snurrealismen som han skal være helt alene om å utøve i hele verden.

De siste ni årene har han vært helt på en snurr, og forrige uke kom den andre snurrealismeboken ut på markedet – med fisk som hovedtema. Og nå sitter vi på en kontorstol i ateliet hans i huset ved vollgraven utenfor Gamlebyen.

– Det er her det blir til! Sier 37-åringen, og slår ut med armene i et stort lyst rom.

MANGE JERN I ILDEN. Han vil ikke kalle det for verksted, for det jobbes renslig. Paljettene med rester av akvarellmaling er konsentrert til skrivebordet i hjørnet, parkettgulvet synes å være uten en flekk. I bokhyllen er Klavestads engasjement sirlig katalogisert etter emne, akker som bøkene i stuen er plassert i grupper ettersom de handler om kunst, landskapsarkitektur eller lokalhistorie.

– Hva svarer du hvis folk spør om yrket ditt?
– Det kommer litt an på hvem som spør! Svarer mannen med de mange jern i ilden. p>– Jeg er landskapsarkitekt i halv stilling hos Fylkeskonservatoren. Der har jeg jobbet i 3,5 år med Solbergtårnet i Skjeberg. Men jeg blir vel kanskje mer og mer kunstner. Og karttegner. Og lokalhistoriker …
– Det flyter sammen! Det er ingen grenser.

BEGYNNELSEN. – Det flyter sammen, gjentar Klavestad.

Øynene hans får plutselig en ekstra glød, og vips er han borte ved skrivebordet hvor han finner frem en lapp for å notere:
– Det passer bra sammen med fisk. Det var en kjempegod bildetittel! Det skal jeg notere med en gang! Flyter sammen …

Alt stratet i 2001. Klavestad som liker å jobbe systematisk og tar vare på alt av skisser – også dem som han skribler ned mens han prater i telefonen eller sitter i møter.

– Jeg tegner kontinuerlig! Blyanten går! Sier Lars Ole, og smiler bredt.
Lappene med skisser havner i en skrivebordsskuff, og en gang i 2001 var det så fullt at han måtte rydde de opp, men Klavestad ble overveldet da han så på de små skissene:
– Det var mange fine farger. Skuffen var full av godbiter!

Snurrealismen som betegnelse var ikke oppfunnet den gangen, det ble myntet først i 2003 – under en utstilling – men det var slik det startet. Med de gamle lappene som utgangspunkt utviklet han de første figurene. – De er enlere i formen, sier kunstneren, og peker på de små akvarellmalingene han har i en perm.

– Litt sånn Picasso?

– Ja, de er nok litt Picasso, men de er tatt rett ut av lappene.

PRESISJON. Siden har snurrealismen utviklet seg, fra enkeltfigurer til bilder fylt av farger, bygninger, mennesker og mye detaljer. Klavestad har også hentet inn former fra naturen som sneglehus og bregner, men fortsatt males det i snirkler, akkompanert av underfundige titler og endog tekster.

– Snirklene har blitt bedre og bedre etter hvert, konstaterer kunstneren.

Han leker med ordene, men når han fører penselen så skjer det med en utrolig presisjon.

– Jeg bruker ikke hjelpemidler som linjaler og sjabloner, sier Klavestad, og forteller hvordan han legger fargefeltene mot hverandre slik at papirets hvithet blir snirklene som snor seg mellom fargene.

Inspirasjonen kommer fra symbolene i 3000 år gamle helleristninger i Borge og Skjeberg, men også fra orienteringskartenes høydekurver – noe Klavestad også har erfaring med å tegne.

– Når jeg maler snurrealismebildene er det ikke rom for å feile, akkurat som når jeg lager høydekurvene på o-kart. Jeg kan ikke bruke blyant og viskelær for å rette opp snirklene, sier han.

– Men hvis du gjør feil?
– Da endrer jeg bare kursen.

GEITER NESTE? Snurrealismen kommer trolig til å forbli et nork kunstuttrykk. Titlene og tekstene i norsk språkdrakt begrenser markedet.

Men Klavestad har ingen grunn til å klage på avsetningen. Både bilder og bøker går visstnok unna som varmt hvetebrød.

–Nå har du samlet bildene dine i både en fuglebok og en fiskebok, hva med dem som går der ute? spør vi, og peker ut av vinduet mot vollgraven hvor Gamlebyens berømte geiter spiser seg fete.

– Nei, av dem har jeg hittil bare laget denne, sier snurrealismens far, graver litt i sitt systematiske arkiv, og haler frem en ”Facebukk”.

14.01.2011


<< Tilbake | Skriv ut side