Kronikk i FB: Ja-lommune med feil fokus


Sentrumsplanen for Fredrikstad har vært et godt redskap for å styre byutviklingen. I tre store nye byggeprosjekter langs Storgata og Vesterelva har det derimot blitt gitt dispensasjoner fra planen. Her ser du resultatet når byggehøydene økes og tilpasningene til omgivelsene blir fraværende. Dette blir resultatet av Fremskrittspartiets ja-politikk. Er det slik vi vil ha det? Bildet er fra Damspkipsbrygga. Foto: E.Hagen, FB.

Fredrikstad kommune er på feil kurs. Nedenfor kan du lese min kronikk i Fredriksstad Blad 7. april.

JA-kommune med feil fokus
Ja til en opplevelsesrik kyst. Ja til gode boområder. Ja til helhetlige bygningsmiljøer. Ja til en interessant bykjerne. Ja til trivelige lokalsamfunn. Ja til spennende kulturlandskap.

Fredrikstad er blitt en JA-kommune. Men hva er det man slår seg på brystet over: Jo – JA til flest mulig dispensasjoner. HURRA! Vi er i norgestoppen. I avisartikler den siste tiden har planutvalgsleder Arvid Vestvik (FrP) og ordfører Eva Kristin Andersen (FrP) gledet seg stort over at 99,6 % av alle byggesøknader i Fredrikstad kommune ble innvilget i 2009, mange av dem som følge av dispensasjoner fra overordnede planer utarbeidet etter Plan- og bygningsloven.

Det er ikke vanskelig å forestille seg at et styre blir populært hvis det sier ja til alt. Ja til hun som vil endre fasaden slik at den ikke lenger står i stil med resten av den helhetlige bebyggelsen i området. Ja til snekkeren som vil bygge rekkehus på en eneboligtomt for å tjene mer på salget. Ja til at naboen får bygge et høyere hus enn hva man selv ble forespeilet når man kjøpte tomta. Ja til rikingen som vil bygge funkisvilla med flatt tak i et område hvor de øvrige beboerne har fulgt reguleringsplanen og bygd sine boliger med saltak.

Å lage planer handler om å skape forutsigbarhet. Kommunen, gjennom administrasjonen og politikerne, har den beste anledning til å påvirke utformingen av en kommuneplan, kommunedelplan eller reguleringsplan. De vedtar planen og de blir sittende som eier av det juridiske dokumentet som en slik plan er.

Forutsigbarheten er viktig både for naboer, brukere av området og andre som har interesser i for eksempel plante- og dyreliv, kulturminner, utsikt eller rett og slett for betraktere som passerer forbi til fots, på sykkel, i bil eller båt. Innfallsvinkelen til et område kan være så mangt.

Nordmenn er individualister. Vi vil gjerne ha det akkurat som vi selv ønsker det, ikke likt naboen. Men reiser vi til en annen plass for å oppleve noe vi synes er pent, foretrekker vi gjerne steder hvor det er helhet i miljøene. Det blir fort subjektivt når man skal si om noe er stygt eller pent.

Dokumentarprogrammet Spekter på NRK handlet 10. mars om ”Det stygge Norge”. Undersøkelser hadde vist at vi synes et sted er pent fordi vi forstår omgivelsene og at vi har et ønske om å utforske dem nærmere. De stygge plassene kan karakteriseres ved at det er dårlig sammenheng med omgivelsene.

I Fredrikstad finnes en rekke gode eksempler på helhetlige bygningsmiljøer, både historiske og av mer moderne karakter. Det kan være selvgrodde arbeiderstrøk som representerer en viktig epoke i byens historie, slik som Nabbetorp hvor de mange små boligene og uthusene har kledd et helt høydedrag. Eller det kan være regulerte eneboligfelt fra 1970-tallet, slik som Løvli terrasse på Begby, hvor husene med deres utforming og farge er godt innpasset i terrenget og eikeskogen.

Vi bør alle forstå at man må tenke lenger enn én generasjon fram når man planlegger. Å gi dispensasjoner fra overordnede planer er å tenke kortsiktig. Det gir ofte uheldige resultater og misnøye hos de som motvillig har blitt berørt.

Har administrasjonen faglige gode argumenter for å gå i mot en dispensasjon bør dette veie tungt. Det er fristende å trekke sammenlikninger med 1960-tallet hvor utviklingen nærmest fikk løpe fritt. Betongklossene sanerte de genuine bymiljøene og husene på bygda fikk husmor(d)vinduer, påbygg og kledninger som verken harmonerte med bygningen eller omgivelsene. Hvor ofte har vi ikke angret på dette besynderlige grepet som var et resultat av en oppildnet ja-politikk.

Arvid Vestvik trekker i sitt intervju med FB 30. mars fram et eksempel på en reguleringsplan, nytt næringsområde på Øra, hvor han mener maksimal byggehøyde i reguleringsplanen er satt alt for lavt, og hvor det vil være riktig å gi dispensasjoner. Når planen i sin tid ble utformet, kan det ha vært flere vektige grunner til at byggehøyden ble akkurat slik den ble. Ett forhold kan være at de nye byggene ville komme midt i den viktige siktkorridoren mellom det fredete Kongsten fort og Gansrødbukta og innløpet fra Sverige.

En planprosess er en demokratisk prosess hvor alle som ønsker det har mulighet til å komme med innspill både ved oppstart og til foreslått plan. Det sikrer at alle, både private og offentlige fagmyndigheter kan uttale seg, og at arkitektene og kommunen i samarbeid kan utforme gode planer hvor både allmenne og private interesser er ivaretatt og kan fungere side om side. Å si ja til flest mulig dispensasjoner er slettes ikke noe en kommune bør juble høyt over.

Sørg heller for god planer som skaper et trivelig, interessant og vakkert Fredrikstad for lang tid framover. Da kan vi slå oss på brystet og si: JA, se så flinke vi har vært.

Lars Ole Klavestad
landskapsarkitekt MNLA, billedkunstner og lokalhistoriker

08.04.2010


<< Tilbake | Skriv ut side