Elvas unike muligheter


Det burde være obligatorisk for alle planleggere og beslutningstakere å se by- og landskapsrommene fra ulike perspektiver. Elverommet er unikt. Svein Erik Scheele fører båten gjennom Vesterelva. Foto: LOK.

Sist torsdag fikk jeg oppleve Fredrikstad og de omkringliggende herligheter fra et nytt perspektiv. Nedenfor kan du lese min kronikk i Fredriksstad Blad mandag 26. mai.

Elvas unike muligheter
Elva er nerven i Fredrikstad. Den gir muligheter de fleste andre norske byer er oss forunt. Nettverket av vannveier ved Glommas utløp, kanalisert gjennom Østerelva, Vesterelva, Visterflo, Skinnerflo, Seutelva og Gressvikfloa gir muligheter og utfordringer vi i fremtiden må ha en bevisst holdning til.

Bortsett fra svippturer med gamlebyferja, er jeg vant til å oppleve elva fra dens bredder og promenader. Det rennende vannet, båtene, lydene og tanken på at denne buktende strengen fører til et fjellvann over 600 km borte – gir unektelig positive assosiasjoner. Denne uka fikk jeg endelig oppleve Fredrikstad-landskapet fra en ny vinkel – i en lav trebåt i saktegående tempo rundt Rolvsøya. Det ble en tur som burde være obligatorisk for en hver planlegger og beslutningstaker i Fredrikstad.

I kveldssol og stille vær mønstret jeg sammen med ”skipper” Svein Erik Scheele på en 17 fots tunejolle i Gamlebyens havnebasseng. De 35 kilometerne gjennom elveløpene ble tilbakelagt på nøyaktig fire timer – en ferd hvor alle sansene ble stimulert på best tenkelig måte. Jeg legger ikke skjul på at mitt liv preges av visuelle inntrykk. Blir jeg utsatt for triste omgivelser blir humøret deretter. Det unngår jeg som regel ved å kjøre lange omveier for å tekke meg selv. Slik blir det ofte når man ferdes langs landeveien. Et virvar av inntrykk, lyder, lukter og irritasjoner som bombaderer sansene med oppmerksomhetstrang hele veien. Elva med sine enorme krefter og vannmasser gir derimot et helt annet sinnsbilde.

Fredrikstad sentrum er i endring. Langs bryggepromenaden, både på Nygaard brygge og Værste spretter lamellblokkene opp, slik de gjør i alle andre norske havnebyer. ”Fiffen” bor generelt ikke lenger på vestkanten eller i åssiden – de bor i blokker av glass, stål og trespiler ved elvefronten. Arkitektene går i flokk – og forhåpentligvis skapes det et elverom vi også om 150 kan være fornøyde med. Fra dekk får vi en mye sterkere føling med dette rommet og samspillet mellom de to veggene i elveløpet. På Værste stritter nye og gamle byggekraner til himmels om hverandre og vitner om stor aktivitet. Takk og pris har stadions innpass i de gamle verkstedhallene blitt en motor i transformasjonen av de gedigne arealene på den nedlagte hjørnestensbedriften. Dette bekrefter at ny giv kan smelte sammen med gammel historie på en god måte. Endegavlen på det som nå blir ingeniørhøgskolen blir beholdt med sin karakteristiske fasade og blir selve symbolet på verftsarkitekturen.

Også ved Seut har lamellblokkene fått gode vekstvilkår i elvekanten. Den gamle bakevja som Ørebekkområdet har utgjort, i form av å være et bilbasert ”roteområde”, har fått ny giv i samspill med elvevannet som speiler den blå himmelen. Etter å ha traktert Vesterelva gjennom en by i endring, skifter landskapet karakter ved Seutbrua. Nå tøffer vi sakte opp en slags overflod hvor takrør og annen sivvegetasjon erstatter de bebygde breddene. Et svanepar letter foran oss, og i skråningene nedenfor Kjølberg herregård gir en hoppe med et lite føll en ekstra dimensjon over det gyllne beitelandskapet. Et gårdsnavn som Strand minner om at dette er en eldgammel ferdselsvei. På åsryggene langs elvas østbredd ligger bronsealderrøysene på rekke og rad, og de to bygdeborgene på Korpeknatten og Ravneberget må en gang ha hatt en strategisk beliggenhet.

På vår ferd oppover elva letter til sammen 6-7 hegrer fra svartorkronene med sin karakteristiske buede hals, og vel framme i naturreservatet i Skinnerflo får vi endelig se fiskeørnen lette fra vannskorpa med byttet mellom klørne. Nå er vi framme ved turens høydepunkt – her hvor det knapt finnes et skille mellom vann og land. Det er kun et helhetlig kulturlandskap. Skinnerflo og våtmarkene glir uanstrengt over i de flate jordene som suger blikket opp mot rakronen hvor Råde middelalderkirke troner sammen med vanntårnet. Treklynger og gårdstun ligger som fargeklatter utover dette mosaikkteppet av åkre. Både på 1940- og 80-tallet var det storstilte planer for å tørrlegge denne delen av vassdraget for å vinne ny dyrkbar jord. Heldigvis endte det isteden med en mudring av det nærmest gjengrodde landskapet i 1985-86. Med kun 1 cm klaring for båten under Ørmenbrua på vei inn i Skinnerflo, skjønner vi at dette er et område som er forbeholdt naturvernet.

Langs sandbankene som har bunkret seg opp som grunner ute i Visterflo får vi se beveren leke seg i vannskorpa. Vi er kommet over i mer siviliserte strøk. Ikke langt unna ble restene av Tuneskipet funnet i 1867. De mange arkeologiske funnene omkring i området Tune-Visterflo viser uten tvil at det her en gang var et politisk sentrum for store deler av det nåværende Østfold. Scheele forteller fornøyelig om sin oldefar som var pramroer ved Solli og som tre år før utgravningen var med å finne vikingskipet. Tradisjonen vet å fortelle om at det den gangen ble velstand rundt Visterflo – trolig som følge av gullskatten man gravde opp.

Bebyggelsens plassering i landskapet slår meg. Noe føyer seg fint inn, annet blir litt prangende. Men pussig nok er det ubegripelig godt bevart landskap vi befinner oss i – vel og merke sett fra posisjonen vi befinner oss i. Vel ute i Glomma er bildet det samme – dette er en fornøyelig ferd. Små husklynger av arbeiderbebyggelse, gamle teglstensbygninger som i stor grad er preget av forfallet men som likevel huser en og annen virksomhet, nyere næringsområder, oljetanker, siloer og piper det fremdeles ryker av. Det er stor variasjon, men det finnes likevel et element som knytter dette sammen på en god måte - vegetasjonen. Den frodige og intense fargen som svartor og andre sumpplanter skaper, binder breddene sammen. For 100 år siden var dette et åpent landskap hvor man i stor grad lagret planker til tørk. Du verden hvor fort vegetasjonen innhenter gamle spor.

I det fjerne hever byens ikon seg som en bue mellom øst og vest. Fredrikstadbrua er og blir vårt landemerke nummer 1. Elvefronten begynner å bli mer urbanisert igjen. Prosjekter som Elvebredden ved Selbak og det nyplanlagte Spinneriet under Fredrikstadbrua trekker folk til elva og strømningene.

Elva gir unike muligheter både til rekreasjon, opplevelser, ferdsel, transport og til å stimulere det biologiske mangfoldet. Samtidig er den selve nerven til å forstå vår historie, plassering og til å knytte sammen gammel og ny tid på en god måte. For planleggere blir det viktig å huske at elva har to bredder som nærmest snakker sammen. En sanselig tur i dette elvelandskapet viser at planlegging ikke er noe man kun kan gjøre på et kart. Et landskap består av rom, linjer, lys, avgreninger og innfallsvinkler man kun kan oppleve med alle sansene åpne. Med gode iakttagelser er det rom for både aktiviteter, utvikling, vern og transformasjon.

26.05.2008


<< Tilbake | Skriv ut side