Kommuneplanen og lokalsamfunnene


Steder som verken begynner eller slutter er det verste som finnes. Åpne rom er nødvendige for å skille lokalsamfunnene fra hverandre. Bildet er fra Byens marker. (Foto: LOK)

Noen ganger er det viktig å kaste seg inn i debatten når man har noe på hjertet. Nedenfor kan du lese min kronikk i Fredriksstad Blad fredag 15. september.

VIL KOMMUNEPLANEN FORSTERKE LOKALSAMFUNNENE - ELLER BIDRA TIL Å VISKE DEM UT?

Fredrikstad kommune har det siste året arbeidet med en ny kommuneplan. Det er lagt opp til at det endelige planforslaget til arealplanen kan behandles i Formannskapet i september og at forslaget kan sendes ut på høring og offentlig ettersyn i oktober. Fredrikstad kommune har gjort et solid stykke arbeid i prosessen. Det er i denne prosessen i størst grad fokusert på arealer til bolig og næring. Etter å ha studert det foreløpige utkastet til planen ønsker jeg å komme med et viktig råd mens det ennå er mulig.

Slik jeg ser det faller kommunens arealplan litt mellom to stoler. La oss kalle disse stolene ”Areal og transportplanen for Nedre Glomma-regionen” og ”Fredrikstad kommunes satsning på lokalsamfunnene”.

Areal og transportplanen legger opp til en utbygging i sentrumsområdene i Fredrikstad og Sarpsborg, samt på begge sider av Glomma mellom de to byene – det såkalte ”Kjøttbeinet”. Dette for at transportbehovet skal begrenses og bilbruken reduseres.

Lokalsamfunnsprosjektet la i sin tid grunnlaget for å styrke lokalsamfunnene. En viktig målsetting for arbeidet har vært å bedre levekårene, styrke sosiale nettverk, samt å skape gode omgivelser for lek, opphold og andre interesser. Lokalsamfunnsutvalgene er fremdeles en viktig del av kommunens demokrati.

Lokalsamfunnene ligger som perler på en snor oppover langs elva. På Østsiden: Gudeberg, Nabbetorp, Selbak, Torp og Årum. På Vestsiden: Lisleby, Hauge, Greåker, Hannestad og Yven. I tillegg kommer en rekke mindre lokalsamfunn som for eksempel Vaterland, Sorgenfri, Nøkleby og Hølberget. Det som er i ferd med å skje når disse stolene settes mot hverandre, er at arealene som tidligere har skilt lokalsamfunnene fra hverandre blir bygd fullstendig igjen. Dermed viskes grensene for lokalsamfunnene ut og identitet, patriotisme og dugnadsvilje for sitt nærmiljø kan forsvinne.

I søndagens ”Brev fra Bladet” skrev Fredriksstad Blads nyhetsredaktør Hans Petter Kjøge en meget reflektert artikkel hvor uttrykket ”Lokal forankring” var vridd til overskriften ”Lokal forandring”. Det handlet om lokalsamfunnenes langsomme død – overkjørt av markedskreftene, mobiliteten og at vi ikke lenger har tid til å gjøre noe for det lokale fellesskapet.

Lokalsamfunnene langs Glomma oppsto som en følge av at folk ville bo nært inntil arbeidsplassen – enten det var Verket eller Bruket. Intet mindre. Glomma var livsnerven både for transport av tømmer, bord, papir og mursten. Her gikk trippebåtene opp og ned og ferjene på tvers. Så kom bilismen. Jakter og prammer forsvant fra elva, og Sarpsborgveien og Rolvsøyveien så dagens lys. Mye av handelen ble flyttet fra de små lokalsamfunnene og opp til rundkjøringene. Slik er det bare – og det er vanskelig å gjøre noe med med annet man er idealist og ønsker å bruke de gamle sentrene til kulturelle formål.

Så til min tanke: Ikke bygg de åpne områdene som ligger mellom lokalsamfunnene fullstendig igjen. Dette vil føre til at områdene langs Sarpsborgveien og Rolvsøyveien vil oppleves som en eneste lang ”grøt” med bebyggelse – uten en fornemmelse av at det her visstnok skal finnes en rekke lokalsamfunn. Det er helt greit at man bygger i disse områdene, men i korte overgangssoner bør man være svært bevisste på å skape et preg som tydeliggjør at man kommer fra ett sted til et annet. Dette kan gjøres med grøntstruktur – for eksempel en lund med trær, åpent land i form av jorder eller ballplasser, tverrkorridorer som forbinder elva og marka, opparbeidet våtmark. Ja, hvorfor ikke. I det minste et blått skilt med navnet på stedet man kommer til. Mange innflyttere vet jo knapt nok hva det heter der de bor.

I disse korte sonene bør det, hvis det lar seg gjøre, ikke ligge noe bebyggelse verken på den ene eller andre siden av hovedveien. Slik kan man rendyrke tanken om gode lokalsamfunn rent arealmessig. Da har man et definert sted å forholde seg til, og hvor man kan bidra i det lokale miljøet. Det å føle at man kommer til et sted og forlater et sted er viktig for vår opplevelse og trivsel. De verste stedene er de som aldri begynner eller slutter.

La oss ta et eksempel på Rolvsøyveien: Før opplevde man at byen begynte omtrent når man passerte krematoriet på Leie. Dette fordi man her hadde slags passasje med grønn vegetasjon på begge sider av veien – la oss kalle det en port. Velkommen! I dag er denne grensen visket ut. Bygging av Smebakken sykehjem, Røde korshuset og Blåkors. Hvorfor gjøre slikt på så viktige punkter for opplevelsen av en visuell bygrense?

En annen ting er trivselen når vi kjører. Det er først når jeg passerer de grønne lungene, ser utover de åpne jordene, kjører forbi noen sjelfulle gårdshus eller får et gløtt av Glomma jeg smiler for meg selv. Til og med halmballene som ligger som store hvite snøkorn utover de grønne jordene føles vennlige. Bebyggelsen inn mot trafikkstøy er som regel ikke den det blir lagt mest ressurser i. Disse flate lerslettene har gjennom årene i stor grad blitt gjenstand for til dels kjedelige boligområder.

Nå skal det snart bygges igjen. Ved Glemmen gård, ved Hatteveien, ved Brohodet, ved Sorgenfridammen, på Sandem, ved Torp, på Moum og på Gretnes – alle sammen ”hulrom” i den såkalte Nedre Glomma-regionen. Og mer vil det bli. Mitt ønske til planleggerne og politikerne er at det i planen blir markert inn klart definerte grønne soner som avgrenser de gamle lokalsamfunnene og som samtidig skaper en klar definisjon av de nye utbyggingsområdene. Ikke la all jorda på strekningen måles i kroner og ører for utbyggere. Det er flere steder langs både Rolvsøyveien, Sarpsborgveien og mange av de andre hovedveiene våre potensiale for å skape de nødvendige sonene jeg tenker på. Men det må gjøres på en bevisst og markant måte. Vær så snill – ikke lag strøkene langs elva til en identitetsløs, sammenhengende ”grøt”. Kommuneplanens arealdel er et utmerket middel til å støtte de to stolene opp mot hverandre slik at ingen av dem klapper sammen. Lykke til!

15.09.2006


<< Tilbake | Skriv ut side