Plankeby i rivende utvikling


Nå revet. Er det ikke snart på tide at vi tar vare på de siste restene etter Plankebyens mange sagbruk. Gamle bygninger kan bli rene perler i nyanlegg. Med utgangspunkt i tegningen har jeg nedenfor ytret noen litt harme meninger om hva jeg mener om denne 'rivende' utviklingen.

Denne pennetegningen laget jeg høsten 2004. Teglbygningen var en av få industribygninger som lå igjen etter sagbruksepoken som betydde så mye for byen vår. Grunnen til at den ble festet til blokka var det lille huset så ut til å ha så mye å fortelle. I tillegg hadde det en vakker sjarm der det lå blant spøkelsesaktige industriruiner, gammel asfalt og høyt pistrete gress.

Forrige uke ble bygningen jevnet med jorden for å gi plass til fremtiden. Som landskapsarkitekt og lokalhistoriker ser jeg det nærmest som en plikt å reflektere litt over denne ”rivende” utviklingen. Jeg gjentar det som så mange ganger før – gode steder må forankres i den lokale historien.

Begrepet "Plankebyen" oppsto på den tiden da Fredrikstad var en av landets viktigste eksporthavner for trelast, skurtømmer og plank, i knutepunktet mellom fløtningselva Glomma og trelastskutenes verdenshav. Vi snakker om de hundre årene etter 1860 da hele 17 sagbruk piplet opp langs elvebreddene omkring Fredrikstad og byen vokste som aldri før. Byen vokste som aldri før, og tett inntil brukene kom tettstedene.

Arbeiderne bodde nemlig vegg i vegg med sine arbeidsplasser, de var ikke like mobile som i dag. Gressvik, Lisleby, Hauge og Selbak er alle lokalsamfunn som har sitt opphav direkte i sagbruket. Med unntak av Sellebak Bruk ble alle brukene på ett eller annet tidspunkt herjet av brann. Fredrikstad ønsker å kalle seg Plankeby’n. Det er det vi reklamerer med, det er det løssalgsavisene kaller oss, og det er rett og slett et avslappende ord som vi Fredrikstadfolk identifiserer oss med.

Tragisk nok er det i dag, med unntak av noen få bondesager, ikke ivaretatt et eneste sagbruk i Fredrikstad. Likevel finnes det rester. Én bygning her og én bygning der. Ikke så mange, men noen er det. De store bygningene og tørkehusene er som regel revet eller brent og gitt plass for nye industriområder. I det minste burde rette myndigheter oppfordre til å ivareta de få restene som er tilbake. De tettvokste lokalsamfunnene er gode kulturminner i seg selv, men vi skal huske at de aldri hadde ligget der hvis det ikke hadde vært for arbeidsplassene. På sagbrukene kunne være så mye som 20-30 bygninger.

Så tilbake til tegningen. Den ble laget som en illustrasjon til boka ”Gårder og slekter i Borge og Torsnes”, bind 6 (Fjeld, Klavestad, Åstrøm 2005). Boka tar for seg hele fremveksten av stedet Selbak med bakgrunn i bruket. Grundig blir alle bygningene og arbeidsprosessene på bruket behandlet.

Etter at bruket ble nedlagt omkring 1960 ble den store bygningsmassen med trehus revet. Tre murhus ble stående og ny industri ble oppført på tomta. De senere årene har stedet sett ut som en industriruin som best hadde passet som kulisser for en skrekkfilm. Men den gamle kontorbygningen ute ved Emil Mørchs vei lå som en vakkert lite minne etter det store sagbruket som gjennom 100 år hadde vært i drift på stedet. Teglbygningen var oppført tidlig på 1900-tallet og påbygd tidlig i 1940-årene. Den rommet brukets kontorer, bokholderi og arkiv.

Litt forbauset ble jeg da jeg så at reguleringsplanen fra 2003 la adkomstveien til tomta tvers gjennom det eneste på eiendommen som var verdt å bevare. En slik bygning bør etter min mening absolutt ha blitt bevart – både for å fortelle at stedet har hatt en historie, som et visuelt miljøelement og muligens felles møtelokale for velforeningen eller borettslaget. Hva om det kunne ha rommet et minimuseum med bilder og gjenstander fra bruket. Jeg bare fabulerer litt, men jeg tror faktisk dette ville ha tilført beboerne en hel masse positivt.

Hva skjer i stedet? Først må jeg si at jeg ser positivt på at et forslummet område blir omgjort til et boligområde, men jeg er redd for at det gjennom måten det gjøres på fører til at folk glemmer historien. Bare navnet som det nye boligområdet reklameres med får meg til å rynke på nesen. Et typisk salgstriks som navnet ”Elvebredden” benyttes isteden for Sellebak Bruk – et navn som har vært benyttet gjennom 100 år, og som hele lokalsamfunnet kjenner til. Ellers kan jeg heller ikke se noe som helst konsept i bebyggelsen som spiller på lag med historien.

Hva om de ulike boligblokkene hadde gjenspeilet de gamle bygningene på bruket: Saga, gamlesaga, høvleriet, stavskjæreriet, kassefabrikken, mølehuset og bordhusene. Slikt sett hadde bygningene hadde hatt selvsagte navn. Eller hva med å hente navn fra de mange bordtomtene hvor tørkingen foregikk. De hadde for eksempel navn som Dealsagtomten, Verdun og Port Arthur. Som et lite apropos vil jeg nevne at en venneforening har sett potensialet i en gammel bygningsrest etter Hauge Bruk på Rolvsøy. De har tatt initiativet til å restaurere den til bruk for lokalsamfunnet. Slikt kan det komme mye godt ut av.

Jeg lever i den tro at eiendomsmeglere som snakker om eiendomssalg kun handler om tre ting – beliggenhet, beliggenhet, beliggenhet – skaper dårlige boområder. Før eller siden blir vi alle nysgjerrige på historien, og da er det viktig at vi kan lese den i omgivelsene våre. Vi dokumenter ikke historien kun for moro skyld. Den er til for å brukes. La oss bygge videre på det som våre forfedre har bygd opp gjennom lang tid. Noe annet bør man ha en veldig god og spenstig grunn til.

LOK

03.05.2006


<< Tilbake | Skriv ut side