Hva er god navneskikk?


Tyrihjellveien er et veinavn godt tuftet på stedets historie. Veien ivaretar et navn på en gammel husmannsplass som forlengst er borte. Kronikken gir en mengde eksempler på hvordan gatenavn kan gi gode og dårlige assosiasjoner (foto: LOK).

Hva er gode og dårlige gatenavn? Nedenfor kan du lese min kronikk i Fredriksstad Blad 19. januar. Her får du en god og interessant innføring i gatenavntradisjonen omkring Fredrikstad fra 1870-årene og fram til i dag. Bruk av stedsnavn er noe som alltid har engasjert meg.

Reidar Kjølberg uttrykte i sin kronikk i FB 12. januar sin vrede over at navnet Fauns vei er tatt i bruk på en ny vei på søndre Kjølberg i Borge. ”Hvorfor i all verden skal det brukes navn fra fremmede mytologier når stedet vrimler av gode, lokale navn som folk kjenner”, spurte Kjølberg.

I Fredrikstad er det nærmere 1200 veier og gater som har navn. I tillegg blir det satt navn på boligområder, borettslag, blokker, møterom og ferjer. Navn er bra. Navn har alltid hjulpet oss for å orientere oss i dagliglivet. Men hva er egentlig god navneskikk?

Innenfor hver og en av de opprinnelige gårdene her i distriktet kan det variere fra 20 til 500 lokale stedsnavn på gamle løkker, myrer, ferdselårer, åser m.m. Stedsnavn er således kulturhistorie. Mange av dem kan fortelle historie utover det andre skriftlige og muntlige kilder kan. Mange er også i ferd med å gå tapt med brukerne.

Når en ny vei skal få sitt navn bør man i første omgang søke i den gamle navnetradisjonen på stedet – for å se om det finnes gamle navn som egner seg til dette nye formålet. Gode eksempler er f.eks. Tyrihjellveien og Labråten. Jordenavn som går igjen fra gård til gård bør i mindre grad brukes i gatenavn. Vi må huske på at gatenavnet skal gi en viss identitet til dem som skal bo her, i tillegg til at det må fungere rent fonetisk.

Stedlige kulturminner, naturminner eller spesielle terrengformasjoner kan også være gode navnegivere. Når et nytt boligområde skal bygges ut, finnes det svært sjelden eksisterende stedsnavn som kan benyttes i alle gatenavnene (i innmarka finnes mange, i skogen færre). En god måte å finne nye navn på kan da være å bruke temaer som er tuftet på gammelt næringsliv på stedet.

Det kan f.eks. være uttrykk fra stenhoggerindustrien, gamle redskaper, ulike bygninger på et teglverk, yrkesbetegnelser på et sagbruk etc. Eksempler på dette kan være Prambyggerveien og Kappestien på Gressvik. Eller det kan være andre relevante temaer for stedet. Veinavn på Haugenfeltet i Skjærviken spiller på funn fra Hunnfeltet (Vikingveien, Spydveien, Sverdveien m.fl), mens navn på Mineberget spiller videre på det eksisterende navnet (Kruttveien og Lunteveien).

Gode gatenavn er etter min mening også navn som ikke benytter -vei eller -gate i siste ledd. Vi kjenner jo godt til Dammyr, Fremskridt, Tørkopp og Høiendal. Ambolten og Utsikten fungerer også godt, til og med med litt svung over seg. Dette er navn som i seg selv fungerer som gatenavn, og som skaper en identitet og en fellesskapsfølelse for hele bomiljøer.

Fra 1960-årene og frem til i dag har det vært vanlig med feltutbygginger. Særlig på 1980-tallet og tidlig på 90-tallet vokste det fram store felt i Borge, Onsøy og Rolvsøy. Temanavnene dukket opp på de fleste feltene, med mer eller mindre hell. Plantenavn finnes som tema i boligområder på Rolvsøy, Lundheim og Årum. Dyrenavn finnes på Ambjørnrød og Kråkerøy. Fugler finnes på Hauge på Rolvsøy og Langøya på Kråkerøy. Norrøne guder i Kjølbergskogen og gamle konger på Helnefeltet på Begby. I Rekustadåsen er det brukt gamle personnavn fra tiden omkring Tuneskipets glansdager, mens fiskeredskaper som sikter til den gamle fangstplassen i Hunnebunnen er brukt på Kjølsundfeltet.

Skal et tema gå utenom stedets identitet må det i det minste være folkeopplysning som pirrer nysgjerrigheten. Man bør ikke ty til enkle løsninger som vanlige dyr og planter. Temaer som edelstener på Moenfeltet og krydder i Oksviken blir ”billigvarianter” til minne om 80-tallet. Skal man bruke et tema som bergarter bør man jo ”dra” dette enda lenger for å bygge opp identiteten, f.eks. en stensamling i et av feltets grøntarealer. Det positive med beslektede navn er at man med en viss lokalkunnskap lett kan resonere seg fram til hvor veien ligger. Gatenavn forteller oss tidvis om hvor vi er. Kongens gate ligger ligger selvsagt midt i byen, mens Gaupefaret høres ut som om det ligger på et thujabyggefelt fra 90-tallet.

I sentrum og i godt etablerte tettsteder er det i stor grad brukt personnavn til heder og minne om noen som har hatt en viss posisjon i samfunnet eller lokalmiljøet (litt interessant er det at dette aldri ble gjort i Rolvsøy). Det kan være vel og bra, men f.eks. å hedre en lokal, ukjent grunneier blir feil. Fornavn ”tatt ut av lufta” slik som Gydas vei, Gunhilds vei, Gerds vei og Gros vei blir intetsigende og kan minne om en familie som døper alle barna med navn på samme forbokstav.

På Begby og Slevik finner vi boligfelt hvor alle veiene går under ett og samme navn; Løvli terrasse og Slevik platå. Kanskje kan slike løsninger gjøre det vanskelig å finne fram, men det bidrar til å skape en god fellesramme om hele bomiljøet. I disse navnene har begrep som terrasse og platå bidratt til å skape statusområder. Det henleder oss mot dagens kjøp-og-salg-kaos. Eiendomsmeglere og taktiske spekulanter bidrar til å viske ut grensene mellom etablerte navneområder. Man kan finne et hus på Slevik under overskriften ”Hankø” eller en leilighet på Haugsten under tittelen ”Gamle Fredrikstad”. Også en avis som Fredriksstad Blad burde i sine spalter være flinkere til å benytte stedsnavnangivelser mer korrekt. På Nordby på Østsiden fikk nylig et boligområde navnet Kornenga – et navn som faller på sin egen urimelighet. Kanskje en smule poetisk, men korn har så vidt meg bekjent aldri hørt hjemme i en eng. Nye gatenavn bør også være tuftet på lokal språkbruk (sten og lere istedenfor stein og leire). Man bør dog være forsiktig med å benytte vår lokale ’æ’, noe som ikke tar seg særlig pent ut på papiret. Værste er greit nok – en humoristisk undertone i disse Ravi-tider, men vi trenger ikke mange slike.

Statens vegvesen burde også gjøre en innsats med å sette opp blå navneskilter for de ulike lokalsamfunnene på hver side av elva mellom byene – slik at man vet når man f.eks. er på Nabbetorp, Sorgenfri, Selbak og Torp. Fredrikstad kommune har to divergerende målsetninger for fremtiden. Den ene å styrke lokalsamfunnene, den andre å tette igjen arealene mellom dem. Det kan ende med ”grøt” om man ikke gjør bevisste valg.

Gatenavn har vi hatt siden 1870-årene. Av ulike årsaker har mange av dem endret seg, senest Torbjørns gate til Gunnar Nilsens gate. Ved kommunesammenslutningen i 1994 fikk vi en rekke like navn, f.eks. Kirkeveien, noe som krevde navneendringer. Det er i dag kultur- og idrettskontoret i kommunen som kommer med forslag til nye gatenavn, mens det er kulturutvalget som fastsetter dem. I fremtiden vil lokalsamfunnsutvalgene og historielagene bli tatt med på råd når nye navn skal settes.

Stedsnavn er altså ikke noe du ”køddær” med. Det er noe som angår oss alle og burde i enda sterkere grad bidra til å gi oss stedstilhørighet. Vi bør jo egentlig kjenne alle ”døm” som bor i gata.

20.01.2006


<< Tilbake | Skriv ut side